Av Robert Chapman
Om forfatteren: Robert Chapman er en autistisk filosof som lever og arbeider i England. Han har vært ansatt ved flere britiske universiteter etter at han fullførte doktorgraden i 2018, og engasjerer seg spesielt med å utvikle nevromangfold som akademisk felt. Han lever med partneren sin og katten deres. Denne artikkelen kommer fra bloggen hans.
Oversatt av Andreas Farstad Vedeler.
Et svart/hvitt-bilde av hodet og skuldrene til en statue av Karl Marx som ser fremfor seg. Opphavsrett: wal_172619/Pixabay
Tre tilnærminger
Jeg har tidligere skrevet om de forskjellige betydningene som begrepet nevromangfold brukes med (se her og her). Jeg vil her bygge videre på dette ved å tenke gjennom tre forskjellige tilnærminger til nevromangfold-aktivisme. Dette er ment kun som et første forsøk på å beskrive disse ulike tilnærmingene.
De tre kvasi-sosiologiske kategoriene jeg foreslår er Nyliberalt Nevromangfold, Marxistisk Nevromangfold og Interseksjonell Rettferdighets-Nevromangfold. Hver av disse defineres her ut fra hva de legger mer vekt på, ikke ut fra grunnleggende trekk. I praksis befinner de fleste nevromangfold-aktivister seg et sted mellom disse, men vi vil som regel lene oss mer mot en av dem.
Grunnen til at jeg foreslår disse kategoriene er at jeg tror det vil hjelpe oss i arbeidet for konkrete framskritt i “den virkelige verden” hvis vi bedre forstår forskjellene mellom de ulike tilnærmingene til nevromangfold. Jeg vil her kort skissere hver tilnærming og noen mulige foregangsskikkelser for hver av dem, før jeg forklarer årsakene til at selv jeg foretrekker to av tilnærmingene.
Nyliberalt nevromangfold
Med Nyliberalt Nevromangfold mener jeg der konseptet eller rammeverket for nevromangfold brukes til å prøve å hjelpe nevrodivergente (vanligvis autistiske) mennesker til å nå sine mål, uten å samtidig kritisere nyliberalismens fundament, eller kapitalisme generelt.
Et av de tydeligste trekkene ved denne tilnærmingen er at den ofte fokuserer på individuelle styrker eller talenter. (Hva som menes med «styrke» blir aldri forklart, men den vanlige betydningen er: en egenskap som kan anses som økonomisk nyttig under nyliberalismen.) Denne tilnærmingen bruker riktignok den sosiale modellen for funksjonsnedsettelse, men dette gjøres for å styrke individer i konkrete situasjoner, ikke for å fremtvinge bredere samfunnsendringer.
Jeg forbinder denne tilnærmingen med fagfolk og bedriftsledere som approprierer nevromangfold-terminologi for å fremsnakke de eksisterende medisinske modellene som ikke kommer fra nevromangfoldbevegelsen. Denne tilnærmingen støtter seg ofte til det som allerede har høy status i nyliberale kretser, som eliteuniversiteter og forretningsmagasiner.
Lawrence K. Fung er et godt eksempel på denne tilnærmingen. Fung er en psykiater som har begynt å fremstille seg som en verdensledende ekspert på nevromangfold, og han er nå direktør for Stanford University Project. Hans nylig utgitte bok (som han er redaktør for) fokuserer, ifølge markedsføringen, på: «den styrkebaserte modellen for nevromangfold (SBMN), utformet for å integrere og bygge på eksisterende teorier om positiv psykologi, positiv psykiatri, mange intelligenser (MI) og utviklingspsykologi og å anvende dem for å utarbeide styrkebaserte vurderinger og intervensjoner for nevrodiverse individer.» Det er verdt å merke seg at denne beskrivelsen ikke sier noe om å endre samfunnet på en grunnleggende måte; det handler om å framstille standardisert medikalisert praksis som nevromangfold-aktivisme.
Et annet eksempel er Neurodiversity in Business, et forum og industrigruppe som fremstiller visse former for nevrodivergens som en «konkurransefordel». Visjonen er å «fremme et bedriftsmiljø der nevrodivergente mennesker blir forstått og utgjør en uvurderlig del av arbeidskulturen.» Ved å framstille nevrodivergente mennesker som instrumentelt verdifulle for arbeidsgivere, søker den å hjelpe nevrodivergente mennesker inn i arbeidslivet, men har ikke som mål å endre samfunnet ellers.
Marxistisk nevromangfold
Marxistisk nevromangfold forklarer som regel nevrodivergent funksjonshemming og dehumanisering som del av en bredere analyse og kritikk av kapitalismen. Dette følger tradisjonen til britiske marxistiske funksjonshemmingsforskere som Mike Oliver), og forsøker å bruke den sosiale modellen for funksjonshindring til å skape klassesolidaritet og utfordre underliggende sosiale systemer og strukturer, heller enn enn å fokusere på individuell “empowerment”.
Uansett grunn ser denne tilnærmingen ut til å være mest populær i Storbritannia. Dette er sannsynligvis fordi Storbritannia har en sterk sosialistisk tradisjon, og fordi eksisterende sosialistiske politiske partier, fagforeninger og andre prosjekter har vært i stand til å inkludere nevromangfoldsaktivisme i en større sosialistisk bevegelse.
Janine Booth er et godt eksempel på en marxistisk tilnærming til nevromangfold. Booth er en autistisk fagforeningsaktivist og tillitsvalgt som har skrevet mye om nevrodivergens (mest autisme) og lønnsarbeid. I motsetning til det nyliberale fokuset på talenter og styrker, handler denne tilnærmingen om å inkludere nevromangfoldsaktivisme i eksisterende sosialistiske kamper, og samtidig gjøre sosialismen mer inkluderende for nevrodivergente individer og grupper.
En lignende tilnærming finnes i britiske Labours “Neurodiversity Manifesto”. Dette manifestet posisjonerer rettferdighet for nevrodivergente som i konflikt med statlige innstramminger og gjeldende lov og politikk for sysselsetting, utdanning og strafferett. Det anbefaler en tilnærming basert på den sosiale modellen og statlig innsats for å fjerne barrierer på alle nivåer i samfunnet.
Interseksjonell Rettferdighet-Nevromangfold
Denne tilnærmingen er forankret både i interseksjonell rasepolitikk i nordamerikansk kontekst, og i skeiv teori, som også har mer innflytelse i Nord-Amerika enn andre steder. Av komplekse historiske årsaker er dette dermed mest en nordamerikansk tradisjon.
Jeg ser på denne tilnærmingen som mer tydelig interseksjonell enn både nyliberalt nevromangfold og marxistisk nevromangfold (selv om tilhengere av disse tilnærmingene også ofte understreker viktigheten av interseksjonalitet). Jeg mener også at denne tilnærmingen er mer fundert på forestillingen om kollektiv frigjøring, som understreker sammenfiltringen av alle former for undertrykkelse og frigjøring. Denne tilnærmingen kan (men må ikke) være mer åndelig enn de sekulære nyliberale og marxistiske tilnærmingene.
Et godt eksempel på en ledende person i interseksjonelt nevromangfold er Lydia XZ Brown, som selv sier at hen fokuserer på “statlig og mellommenneskelig vold rettet mot funksjonshemmede mennesker som lever i skjæringspunktet mellom rase, klasse, kjønn, seksualitet, tro, språk og nasjon». Brown har gjort utrolig viktig arbeid med dette, og har konsekvent plassert perspektivene til de som er marginaliserte på flere måter, i sentrum, i hens utrettelige organisering for interseksjonell rettferdighet.
Et annet godt eksempel er performance-prosjektet Sins Invalid, som er del av en bevegelse for rettferdighet for funksjonshindrete. Dette prosjektet forsøker å «bevege seg utover individuelle juridiske rettigheter mot kollektive menneskerettigheter», og bort «fra identitetspolitikk til enhet blant alle undertrykte mennesker». Målet er kollektiv frigjøring for alle marginaliserte folk, tilsynelatende basert på forestillingen om at alle former for undertrykkelse henger sammen.
Noen refleksjoner
Jeg vil igjen understreke at dette ikke er entydige klassifiseringer, og at de fleste av oss sitter et sted mellom to eller flere av dem. Sannsynligvis passer ingen, inkludert eksemplene jeg har nevnt, perfekt inn i en av disse kategoriene. De klassifikasjonene jeg har foreslått er altså i beste fall arbeidshypoteser som må revideres og avklares. Kanskje flere kategorier vil bli lagt til.
En grunn til at det er nyttig å tenke over forskjeller i tilnærminger til nevromangfold er at det noen ganger kan oppstå konflikter mellom deres forskjellige mål og metoder. Med dette i bakhodet, og mens jeg tror at alle tre tilnærmingene kan være nyttige, vil jeg avslutte med å advare mot nyliberalt nevromangfold og si hvorfor jeg foretrekker de to andre tilnærmingene.
Fordelen med den nyliberale tilnærmingen er at den virkelig hjelper noen personer, enten ved å styrke dem i arbeidslivet eller ved å generere inntekt for de som kapitaliserer på denne tilnærmingen (ved å bli bedriftsledere, livsveiledere, og så videre). Problemet er imidlertid at dette i liten grad utfordrer de underliggende sosiale strukturene som gjorde nevromangfoldsbevegelsen nødvendig i utgangspunktet.
Det er dessuten en risiko for at neoliberalt nevromangfold, hvis det blir dominerende, kan undergrave de to andre tilnærmingene ved å støtte en såvidt mer inkluderende versjon av det nåværende systemet – nettopp det systemet som den marxistiske og den interseksjonelle tilnærmingen søker å demontere og erstatte.
Jeg tror på den andre siden at den marxistiske og den interseksjonelle tilnærmingen vil utfylle hverandre, heller enn å komme i konflikt. Jeg befinner meg selv et sted mellom disse tilnærmingene, og ser ingen grunn til å velge mellom dem. Den marxistiske tilnærmingen kan blant annet brukes til å utforme en materialistisk analyse av nevromangfold og spesifikke former for nevrodivergent funksjonshemming, mens den interseksjonelle tilnærmingen er nødvendig for å gjøre nevromangfold-aktivismen mer genuint interseksjonell og for skeiv nevromangfoldsteori. Det er ingen åpenbar motsetning mellom disse tilnærmingene.
Et eksempel på en forening av disse tilnærmingene i mitt eget arbeid er argumentet mitt om at autisme er et «seriekollektiv«. Jeg utviklet i den koblede artikkelen en interseksjonell kritikk av identitetsbaserte forestillinger om autisme, og foreslo deretter en realistisk metafysisk forståelse av autisme som jeg håper er mer forenlig med interseksjonell rettferdighet. Min beskrivelse av autisme som et seriekollektiv tok utgangspunkt i en marxistisk-feministisk analyse av kjønn, kombinert med en sosial modell-forståelse av autistisk funksjonshemming. (Jeg forklarer dette uten å bruke fagterminologi her.)
Jeg kommer til å skrive mer om disse temaene på et senere tidspunkt; i denne teksten har jeg bare forsøkt å skissere noen grunnleggende forskjeller, og å påpeke noen potensielle konflikter mellom dem. Jeg håper at dette vil hjelpe de som prøver å navigere forskjellige tilnærminger til nevromangfold, til å tenke på hvor de står og på hvordan de best kan utnytte tiden og energien sin.